Letra Riket de Vanaheim original

I en bygd I et land lĺ der engang en gĺrd
Av grĺnet, gammelt tre,
Som skinte av varme när det demret til vĺr,
Og bakken kastet sin sne.
Det bugnet der ikke av honning og vin,
Og der var intet gull, ingen silke og lin,
Men av lykke, var der nok ĺ se.

Man kan ikke si at de levde I nřd,
Dog var det et fattigslig sted.
For mĺtte de kjempe for det daglige brřd,
Sĺ hadde de kjćrlighet.
Der fant de sin trygghet og grunn til liv,
Av lykke og kjćrlighet, mann og viv,
Nĺr de ofte pĺ ĺkeren slet.

Slik gikk noen ĺr med liv I fred
I et vakkert, solfylt land
Slik ville de og leve ĺrene av sted,
Lykken var brřd og vann.
Men skjebnen řnsket dem ikke slik,
For I det fjerne hřrtes gjalling av krig.
Over ĺsen stod riket I brann.

Da falt der en skygge over ĺsen og skogen;
Solen forsvant bak en sky.
Da stoppet de to bak hesten og plogen,
Og sřkte for mřrket ly.
Og torden gjallet, himmelen raslet,
Om krig og dřden tordenen varslet.
Mřrket slukte morgengry.

Da kommer en rytter til gĺrden med bud,
Gjennom dystert tordenvćr;
Himmelen bćrer sin helvetes brud,
Brekker fjell og splintrer trćr.
Nĺr budet drar er og lykken brutt;
Mannen er verken spurt eller budt,
Skrevet inn I rikets hćr.

En morgen nĺr himmelen grĺner mot hřst,
Og solen stĺr lavt over fjell,
Gir han kone og barn en siste trřst,
For ĺ lette en sorg I seg selv.
Han skrider til hest kledt I rustning og sort,
Og I stillhet rider han sakt bort,
Uten ord, et taust siste farvel.